Ryvingen i Kleven 1953-1965
Anders R. Sørnes, Ellen K. Henriksen

Bildet viser Ryvingen i Kleven på 1950-tallet.

I 1953 ble Fram solgt som losbåt til den lille havna Kleven utenfor Mandal, og skiftet kort etter navn til Ryvingen. I november 1998 var 7 av Ryvingens venner på tur (denne gangen uten båt) til Mandal, der vi bl.a. snakket med Bjarne Lunde, som var losgutt på L/SK Ryvingen fra den kom til Mandal i januar 1953 og fram til 1965. Sammen med daværende los Aksel Andresen var han med og hentet skøyta i Slevik, hvor de to måtte overnatte sammen i ekteseng hjemme hos losen (antakelig Peder Olsen) som leverte dem båten.

Etter Aksel Andresen var Alf G. Henriksen los, etterfulgt av Gerhard Borø og deretter Herlof Karlsen. Under hele perioden lå skøyta under losoldermann Bjøro, som fikk istand overtakelsen. Tidligere hadde det vært benyttet en 24 fots motorlosbåt i Mandal.

Bjarne Lunde begynte som losgutt i 1942, da han var 18 år. Lundes familie, som kom fra Gismerøya (øya som beskytter Kleven havn) har vært modell for Thorbjørn Egners fortellinger i hans leseverk for grunnskolen (bind 5). Der er det historier fra seilskutetida og en loshistorie fra vårt århundre.

Losingen kunne foregå fra utenfor Ryvingen fyr og inn til Mandal, eller losen kunne gå på fartøyet ved Ryvingen fyr og lose det inn til Kristiansand havn. Denne typen losvirksomhet kaltes havnelos eller innseilingslos. Kontakten med fartøyene ble formidlet gjennom en agent med ca. 1 dags varsel, eller ble tatt imot direkte via radio (der mesanmasten nå er var det montert en høy stokk med radioantenne). Losoppdragene kunne komme ca. en gang hver 14. dag, og i mellomtiden kunne losgutten vandre rundt i byen eller drive fiske, men måtte holde seg i nærheten.

Det var ofte de samme sjøfolkene som brukte lostjenesten gang etter gang, så losoppdrag innebar ofte å treffe gamle kjente. Besetningen om bord var en losgutt og en los. Etter at losen var satt ombord i fartøyet, returnerte losgutten alene til Kleven med losskøyta. I dårlig vær, når det var vanskelig å borde et fartøy fra losbåten, seilte losskøyta i stedet foran den andre båten.

Etter at Losenes felleskasse ble opprettet omkring 1930 var losene statsansatte, men skøytene og losguttene var private. Losskøyta lå ved Judefjellet i Kleven. Den eneste vesentlige endringen som ble gjort på Ryvingen i Kleven-perioden var at den fikk spisseil (bermudarigg) i stedet for gaffelseil. Mens Ryvingen gikk som losskøyte i Mandal var ble den nesten utelukkende drevet med motor; seilene var for nødutstyr å regne. Båten hadde kahytt, var holdt hvitmalt med rød stripe langs rekka, og dekket var gråmalt. Det var rattstyring via kjettinger som gikk i rør gjennom båten. Båten stakk 2,2 meter i denne tida - jernkjølen var ennå ikke satt på. Inne var båten som i perioden før. Ifølge Åge Wilhelmsen (lokalhistoriker) ble båten holdt svært velstelt av Bjarne Lunde. Den var ifølge Lunde på slipp hvert år. Alt vedlikeholdsarbeid inngikk i losjobben, og los og losgutt måtte utføre dette uten ekstra vederlag.

Glødehodemotoren («Rap») ble startet opp ved at en spiral ble oppvarmet med blåselampe til den ble rødglødende og ble satt inn i motorens forbrenningskammer ved toppen av motoren. Man måtte starte akkurat når svinghjulet var på topp og på vei ned. Startet man før det hadde nådd toppen, ville motoren startes med feil retning, og Lunde, som ofte utførte denne oppgaven, sto alltid klar til å kvele motoren i tilfelle revers. På Mandal museum finnes en «Rap»- motor av lignende modell som Ryvingens. Ifølge Lunde sviktet motoren aldri i Ryvingens tid i Mandal. Det var heller aldri noen alvorlige eller dramatiske situasjoner i hans tid som losgutt. Han kunne imidlertid fortelle at hans morfar, som også var los, hadde opplevd å reise ut to dager på rad og tilby losing til et hollandsk skip som lå utenfor Ryvingen fyr. De avslo begge gangene; de skulle videre langs kysten og ville ikke gå inn i Kleven. Men den tredje dagen sto skipet på grunn på et skjær. Kapteinen var den eneste som fikk karet seg i land, men han omkom like etter som resultat av de store strabasene.

Kleven ble nedlagt som loshavn i 1965, men inntil 1870-tallet var Kleven blant Europas mest populære seilhavner. På Mandal Museum er et hollandsk kart fra 1585 der Kleven er en av de få havnene som er inntegnet. Landtoningen (silhuetten av kystlinjen) rundt Mandal er også gjengitt. Det var først og fremst eksport av fisk og trelast (eik og furu) som var grunnlaget for skipsfarten til og fra Mandal. Lite ble importert, og skipene kom derfor til Mandal fulle av ballast som de dumpet i innseilingen. Ballasten besto mest av jord, og denne utenlandske jorda er årsak til at Mandalregionen fortsatt har mange fremmedartede planter (f.eks. villtulipaner).

I sin storhetstid var Kleven overvintringssted for inntil 1000 mann. I det høyre huset på bildet var det i seilskutetida lesestue og biljardrom for sjøfolk. Det sies at man i denne tida kunne gå tørrskodd fra skip til skip fra brygga i Kleven og tvers over bukta til fjellene «Kua» og «Kalven» på den andre siden (det er nok en overdrivelse, siden leia inn til indre bukt alltid måtte være fri).

Før i tida var det los i Kleven, på Trægde og et sted til innen «Lodsdistrikt Lindesnes - Lillesand». Losyrket ble i gamle dager regnet som mer risikabelt enn sjømannsyrket; det hendte at loser omkom under bording. Kleven ble nedlagt som loshavn i 1965.